3.5 Møller om skyldvilkåret i sammenstøtstilfeller
Møller deler skyldvilkåret inn i to deler: rettsstrid og tilregnelse.(1) Møller (1914) s. 26, 95-96, 150, 152, 153 Denne to-delingen av «skyld» mener han gjelder for alminnelig skyldansvar utenfor kontrakt(2) Møller (1914) s. 95-96, for personlig skyldansvar i sjøloven(3) Møller (1914) s. 96-98 – både reder og skipsfører –, som betingelse for prinsipalansvar generelt(4) Møller (1914) s. 26 og for rederansvaret spesielt(5) Møller (1914) s. 153-154. Skyldbegrepet er her det samme i alle relasjoner, ifølge Møller.
Betegnelsen rettsstrid og «objektive fejl» brukes om hverandre.(6) Møller (1914) s. 98 Med «objektive fejl» sikter Møller til en skadevoldende handling som kunne vært forhindret av et menneske, etter en objektiv vurdering. Dette fremgår av hans eksempel på at et sammenstøt forårsaket av en orkan er en skadeforvoldelse som ikke anses som en «objektiv fejl», fordi den var umulig å forhindre.(7) Møller (1914) s. 99 Det sentrale er altså sistnevnte: muligheten til å forhindre skaden.
Møller brukes også flere av de samme uttrykkene som Platou og Klæstad, men han inntar ikke samme standpunkt.
Han gir uttrykk for at det ser ut til å være en forskjell i domstolenes tilnærming til rederens prinsipalansvar for sammenstøt, sammenlignet med skadevolders personlige ansvar for sammenstøt, med hensyn til skyldvurderingen:
«…for rederansvarets vedkommende i praxis en vis tilbøjelighed til at bortse fra tilregnelsesfordringen hos den i rederens tjeneste handlende person.»(8) Møller (1914) s. 131
Møller mener derimot at skyldvurderingen egentlig er den samme, rettslig sett. Grunnen er at domstolene fortsatt vurderer «tilregnelse» - eller «tilregnelsesfordringen» som han omtaler det som – som en del av skyldvurderingen i prinsipalansvaret for rederen i sammenstøt.(9) Møller (1914) s. 154 Måten domstolen gjør det på er å bruke den «objektive feil», for eksempel en overtredelse av sjøveisreglene, som en indikasjon på at det foreligger «tilregnelse».(10) Møller (1914) s. 131, 132-133 og 154 Bevisbyrden for at det ikke foreligger «tilregnelse» blir dermed flyttet over på skadevolder.(11) Dagens oppfatning er at bevisbyrden for individuelle unnskyldningsgrunner, ligger hos skadevolder jf. Nygaard (2007) s. 210. Det er imidlertid ikke gitt at individuelle unnskyldningsgrunner er det samme som Møller legger i «tilregnelse».
Selv om det prinsipielt er skadelidte som må påvise skyld, herunder at det foreligger «tilregnelse», skal det egentlig ikke mer til enn en «objektivt feil» for at bevisbyrden flyttes og at det anses å foreligge «tilregnelse», ifølge Møller.(12) Denne tenkemåten til Møller har en parallell til konseptet om res ipsa loquitor i engelsk rett, som går ut på at skadesituasjonen i seg selv kan tilsi at skaden var forårsaket av skyld. Dette kan igjen anses å ha en parallell til konseptet om kumulative feil i norsk rett. Imidlertid kan ikke res ipsa loquitor anvendes dersom det foreligger bevismessige indikasjoner på skyld jf. Solvang (2021) s. 90 Kort sagt mener altså Møller at domstolenes fremgangsmåte ikke endrer den rettslige normen de anvender, slik Platou, Klæstad og Knoph ser ut til å gi uttrykk for, fordi utfordringen med å påvise «tilregnelse» løses i et bevisrettslig perspektiv. Men det kan legges til at også Knoph gir uttrykk for at domstolene kan flytte bevisbyrden for at skaden ikke var forårsaket av skyld over på skadevolder, dersom situasjonen tilsier at det er skadevolder som har lettest for å føre et slikt bevis.(13) Knoph (1931) s. 304
Samtidig gir Møller uttrykk for at domstolene kan ha gått noe langt i å presumere at det foreligger «tilregnelse», og henviser her videre til Platou.(14) Møller (1914) s. 154 Klæstads og Knophs bøker ble utgitt først etter Møllers bok, som forklarer hvorfor Møller ikke henviste til de to.Møller er derfor av den oppfatning at rederens prinsipalansvar fortsatt, i prinsippet, er sammenkoblet med skadevolders skyldansvar. Lovgiver har gitt et tydelig uttrykk for dette i sjøloven, ifølge Møller. Her er han altså på linje med Klæstad, selv om Møller ikke oppfatter rettspraksis på samme måte som Klæstad gjør. Begge de to er også enige om at en frakobling av rederens prinsipalansvar fra skadevolders ansvar kan forsvares i et de lege ferenda perspektiv.(15) Møller (1914) s. 114-118 og 150-153 og Klæstad (1920) s. 122 Møller er av den oppfatning at en sammenkobling av prinsipalansvaret med den underordnedes personlige skyldansvar ikke egentlig kan forsvares i lys av mer grunnleggende betraktninger – blant annet peker han på at risikoen bør følge driftsinntektene.(16) Møller (1914) s. 150 Likevel mener begge forfatterne at det er lovgivers intensjon, uttrykt i sjølovens ordlyd, som må være utslagsgivende
Platou er av en annen oppfatning. Sjølovens § 8 og § 220 må tolkes i lys av den nevnte rettspraksisen, mener Platou. Men dette gjelder bare for sammenstøtstilfeller. Det innebærer at ordlyden i sjølovens § 8 må tolkes på én måte i sammenstøtstilfeller, og ellers i tråd med sin ordlyd. For Platou blir det da ingen disharmoni mellom utviklingen i rettspraksis og sjølovens ordlyd – hans tilnærming til lovtolkningen kan sies å være mer pragmatisk enn Møller og Klæstad. Knoph ser ut til å være av en lignende oppfatning som Platou, men slik at han gir denne tendensen i rettspraksis et videre virkeområde enn bare sammenstøtstilfeller.