3.4 Knoph om skyldvilkåret i sammenstøtstilfeller
Skibsførerens ansvar er betinget av skyld: Det er ikke tilstrekkelig at det foreligger en objektiv feil dersom ansvaret rettes mot skibsføreren, mener Knoph.(1) Knoph (1931) s. 75 At skibsføreren har «tatt feil», er ikke nødvendigvis det samme som at han har «begått en feil», og har han ikke «begått en feil» har han heller ikke utvist skyld. Knoph bruker her den samme sondringen som Platou. Mens det å ha «tatt feil» kan betraktes som at en handling viste seg å være uheldig, er det å ha «begått en feil» en vurdering basert på den konkrete situasjonen.(2) Knoph (1931) s. 73
Som tidligere nevnt mente Knoph at rederens prinsipalansvar basert på skipsførerens adferd ikke nødvendigvis ga rederen adgang til å rette et regresskrav mot skipsføreren.(3) Jf. Punkt 3.2 Dette hang blant annet sammen med tendensen i rettspraksis til å pålegge rederen et prinsipalansvar på grunnlag av en objektiv feil, ifølge Knoph.(4) Knoph (1931) s. 75
«Men dernæst er det også et annet moment som kan bevirke at skibsførerens skyld bedømmes forskjellig, eftersom det er spørsmål om ansvar for ham selv, eller for rederen som bedriftens innehaver. I siste fall er det nemlig i praksis en tydelig tendens til å bedømme skibets og folkenes optreden rent objektivt. Ikke alene ser man, som rett og riktig er, bort fra individuelle svakheter ved skib eller besetning, men man er også litet tilbøielig til å innrømme den objektive situasjon innflytelse på skyldspørsmålet, og vurderer istedet handlingen efter en rent abstrakt målestokk. Ikke minst for sammenstøtstilfelle har denne tendens gjort sig sterkt gjeldende, idet det skib oftest holdes for skyldig, som har overtrådt sjøveisreglene.»(5) Knoph (1931) s. 74-75
Knoph viser ikke til bestemte avgjørelser her, men ser ut til å utlede sin oppfatning fra en tendens i rettspraksis, i likhet med Platou, Klæstad og Møller. Denne tendensen går ut på å at det anvendes en «rent abstrakt målestokk» ved bedømmelsen av rederens prinsipalansvar. Dette er en noe annen formulering enn den Platou og Klæstad bruker ettersom de snakker om «objektiv feil» eller lignende, men det kan se ut til å være tiltenkt et lignende meningsinnhold.
I motsetning til Platou og Klæstad, mener ikke Knoph at den nevnte tendensen i rettspraksis er avgrenset til sammenstøtstilfeller. Han betoner likevel at det tendensen til å pålegge rederen et prinsipalansvar basert på en «abstrakt målestokk» særlig har gjort seg gjeldende i sammenstøtstilfeller. I sammenstøtstilfeller fremstår det som at skipet holdes «skyldig» på grunnlag av at skipet har overtrådt sjøveisreglene – en formulering som har likhetstrekk til Klæstads formulering ovenfor. Knoph uttrykker det også som at det er skipets adferd utad som anses som uaktsom.(6) Knoph (1931) s. 75: “… fordi skibets optreden utad er karakterisert som uaktsom.» I likhet med Platou ser ikke Knoph ut til å anse tendensen i rettspraksis som stridende mot lovgivers intensjoner, slik Klæstad gjør.
En konsekvens av at domstolene anvender en «abstrakt målestokk», ifølge Knoph, er at det «sjelden nytter en skibsfører å påberope sig særlige omstendigheter, som berettiget ham til å handle i strid med sjøveisreglene.»(7) Knoph (1931) s. 304 Slike «særlige omstendigheter» kan tidvis påberopes dersom det gjelder aspekter ved den «objektive situasjon» - med sistnevnte tenker Knoph blant annet på hvorvidt det var lite tid til å beslutte skipets manøvrering. Derimot mener Knoph at subjektive omstendigheter absolutt ikke kan påberopes.(8) Knoph (1931) s. 304 Dette begrunner Knoph med en henvisning til ND. 1911 s. 193. Det er imidlertid vanskelig å se at den saken begrunner hans unntaksfrie standpunkt.
ND. 1911 s. 193 gjaldt et sammenstøt mellom to skip som var forårsaket av at kapteinen på det ene skipet hadde manøvrert uriktig. Dette igjen skyldtes at kapteinen var satt ut av sykdom. Men denne sykdommen ble ikke ansett som unnskyldende, fordi Høyesterett mente at kapteinen selv burde skjønt at han kunne bli rammet av sykdom:
«Jeg mener nemling, at kollisionen maa siges at være foranlediget ved uagtsomhet fra føreren av «Thomas Angell», kapt. Isaksen, og ikke ved et ulykkestilfælde, saaledes som det fra appell.s side er hævdet. Den bevidstløshet, som Isaksen anfører til sin undskyldning, kan efter det foreliggende ikke antages at ha været en uforklarlig og pludselig paakommet bevidstløshet, som han ikke kunde og burde ha tænkt sig muligheten av, og som derfor burde avholdt ham fra at overta den førerstilling og det arbeide, som han ved den omhandlede anledning hadde om bord i «Thomas Angell».»(9) Rt. 1911 s. 673 på side 195. En av de voterende dommerne var Platou, som fungerte som en av flere ekstraordinære assessorer.
Den forvoldte skaden var derfor forårsaket av uaktsomhet. Siden anførselen om sykdom som ansvarsbefriende ble vurdert, tilsier det at den ikke var irrelevant i seg selv – selv om den ikke kvalifiserte i det konkrete tilfellet.(10) Den samme tolkningen er også lagt til grunn for Rt. 1963 s. 622 Prins Charles-dommen: Sykdom ble påberopt som unnskyldningsgrunn, men uten at den aktuelle sykdommen kvalifiserte.
At det foreligger en tendens i rettspraksis til å pålegge rederen et prinsipalansvar for skipets overtredelse av sjøveisreglene, forbinder Knoph til utviklingen av det ulovfestede objektive ansvaret. Han setter likevel ikke likhetstrekk mellom de to – han kategoriserer altså ikke rederens prinsipalansvar for skipets overtredelse av sjøveisreglene som et objektivt ansvar på lik linje med det ulovfestede objektive ansvar:
«Det forekommer mig klart, at denne tilbøielighet hviler på en tankegang, i slekt med flere av de betraktninger der har ført den objektive erstatningsregel frem til seier for de farlige bedrifters vedkommende, skjønt den her bare gir sig utslag i en objektivisering og standardisering av aktsomhetskravet til bedriften og dens folk.» (11) Knoph (1931) s. 75
Skyldvurderingen som ligger til grunn for skipsførerens ansvar er derfor noe annerledes fra den skyldvurderingen som ligger til grunn for rederens prinsipalansvar, ifølge Knoph. Denne forskjellige skyldvurderingen ut fra om det er rederen eller skibsføreren som holdes ansvarlig, mener Knoph har en parallell til fransk rett.(12) Knoph (1931) s. 75 note 1 Ifølge Knoph, opereres det i fransk rett med en sondring mellom «faute personelle» som pådrar tjenestemannen et personlig erstatningsansvar og en «faute de service» som pådrar det offentlige ersatningsansvar. I sistnevnte tilfelle holdes det offentlige ansvarlig for en objektiv feil, mens tjenestemannen ikke pådrar seg et personlig erstatningsansvar. Knoph mener altså at fransk rett tilpasser skyldvurderingen ut fra hvem erstatningsansvaret rettes mot, i likhet med den tendensen han mener foreligger i rettspraksis vedrørende rederens prinsipalansvar for sammenstøt.
«Denne forskjell i culpa-bedømmelsen har for øvrig en interessant parallell på statsrettens område. Særlig i fransk teori og praksis har man været tilbøielig til å sondre mellem en statstjenestemanns faute personelle, som pådrar personlig erstatningsplikt, og hans faute de service, en næsten objektivt bestemt feiltagelse som bare pålegger det offentlige ansvar for skaden.»(13) Knoph (1931) s. 75 note 1
Denne sondringen Knoph viser til har en parallell til den nevnte sondringen Nygaard opererer med, hvor han betoner de forskjellige rollene skadevolder inntar. En person i en offentlig tjenesterolle vil kunne vurderes på bakgrunn av forventninger til tjenesten, og derfor bedømmes strengere enn han ville blitt bedømt personlig, mener Nygaard.(14) Jf. punkt 2.6 Interessant nok trakk også en fransk teoretiker, som gjennomgås nærmere i kapittel fire, frem denne sondringen mellom «faute personelle» og «faute service» som en parallell til sin teori om skipets «skyld».(15) Garron (1964) s. 579 note 3