3.3 Platou og Klæstad om skyldvilkåret i sammenstøtstilfeller
Platou gir uttrykk for at det skyldbegrepet som gjelder for rederens prinsipalansvar i sammenstøt, er «særegent»(1) Platou (1900) s. 484. Hva dette særegne skyldbegrepet innebærer, beskriver han nærmere i bokens kapittel om rederansvaret:
«Har sammenstød fundet sted, vil man finde, at domstolene søge at udgrunde, paa hvilken side der objektivt seet ligger feil, og har f.ex. det ene skib fulgt styringsreglerne, det andet ikke, saa ville domstolene som regel simpelthen paalægge dette skib erstatningspligt uden at spørge, om den stedfundne fravigelse fra styringsreglerne kan tilregnes den kommanderende som culpa eller ikke…»(2) Platou (1900) s. 84
Platou ser ut til å mene at domstolene etablerer rederens prinsipalansvar på grunnlag av en objektiv feil, for eksempel en overtredelse av sjøveisreglene, uten å kreve at denne feilen kan «tilregnes»(3) Uttrykket «tilregnes» dukker opp også i andre rettskilder. For eksempel i forarbeidene til endring av sjøfartsloven ot.prp.nr. 13 (1929) s. 21 under kommentarene til endringene av § 8 i 1893-sjøloven, som hjemlet rederansvaret: «Meningen er den samme, nemlig rettsridige handlinger og undlatelser, som kan tilregnes vedkommende som forsettlige eller uaktsomme og derfor medfører erstatningsansvar.» Og i nyere erstatningsrettslig teori i Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 77. skadevolderen som «culpa».
At Platou skriver at domstolene legger erstatningsansvaret på selve skipet jf. «paalægge dette skib erstatningspligt», må forstås dels som en språklig forenkling(4) Platou (1900) s. 483, og dels i lys av at rederens erstatningsansvar var, i de fleste tilfeller, begrenset til selve skipet.(5) Rederens begrensningsrett etter 1893-sjøloven innebar at rederen heftet med skip og frakt jf. Solvang (2017) s. 5 Derfor måtte skadelidte søke sitt erstatningskrav dekket i skipet. Dette ledet til enkelte feiloppfatninger om at skipet var et eget rettssubjekt, noe Platou tok skarp avstand fra.(6) Platou (1900) s. 67 note 13
Platou kontrasterer det særegne skyldbegrepet, knyttet til rederens prinsipalansvar i sammenstøtstilfeller, med skyldbegrepet i sjølovens bestemmelse om skipsførerens erstatningsansvar. For skipsførerens ansvar var det ikke «særegen» skyld, men alminnelig skyld, ifølge Platou.
I 1893-sjøloven var bestemmelsen om skipsførerens ansvar plassert i § 59.(7) I dagens sjølov er skipsførerens ansvar plassert i § 67 og bestemmelsen pålegger ikke lenger skipsføreren et eget ansvar for skade voldt av mannskapet. Vilkåret for skipsførerens ansvar var at han hadde utvist «svig, forsømmelse eller uagtsomhed». Den tilsvarende bestemmelsen i de danske og svenske sjølovene hadde en noe annen ordlyd enn den norske sjøloven. I stedet for ordene «svig, forsømmelse eller uagtsomhed», brukte de uttrykkene «feil eller forsømmelse» som uttrykk for ansvarsgrunnlaget.(8) Platou (1900) s. 84 Ifølge Platou ledet dette til den misforståelse at det var tilstrekkelig erstatningsbetingende at skipsføreren hadde tatt «feil».(9) Platou (1900) s. 184
Å ta feil var imidlertid ikke tilstrekkelig erstatningsbetingende for skipsføreren, ifølge Platou:
«… at han har «taget feil», medens det for enhver jurist er selvsagt, at dette ikke er nok til at paadrage skipperen personligt erstatningsansvar, han maa ved at tage feil have begaaet en feil.»(10) Platou (1900) s. 84
Her skiller Platou mellom det å ta feil og det å begå en feil. Det er altså utilstrekkelig at skipsføreren tok feil. Denne feilen må kvalifiseres, slik at det kan sies at skipsføreren har begått en feil. Om denne kvalifiseringen sier Platou følgende:
«Feiltagelse – error – er ikke i og for sig nok til at paadrage erstatningsansvaret, det maa kunne tilregnes ham som et retsstridigt forhold, at han under de givne forhold tog feil «culpa».»(11) Platou (1900) s. 184
Culpa likestilles med det å «have begaaet en feil».(12) Også på neste side: «… der fordres, at han ikke burde have taget feil, at det kan tilregnes ham som culpa, at han tog feil.» jf. Platou (1900) s. 185, se også s. 84 Overgangen mellom «feiltagelse» og culpa er at «det maa kunne tilregnes ham som et rettstridigt forhold, at han under de givne forhold tog feil». Av den grunn ser det ut til at Platou deler «skyld» inn i to deler. For det første må det foreligge en «feiltagelse» eller et rettsstridig forhold. For det andre må det rettsstridige forholdet tilregnes skadevolder.(13) Stang brukte en lignende modell for skyldregelen, eller «rettsbrudd» som han kalte det, som han delte inn i «rettstrid» og «skyld» - der «skyld» inneholdt elementene av individualisering av handlingsnormen jf. Stang (1919) s. 99-100, 127-128 og 132-133
Med «feiltagelse» mener Platou at skaden kunne vært forhindret.(14) Nygaard ser ut til å ha en lignende forståelse av at uttrykket «feil» betyr at skaden kunne vært avverget jf. Nygaard (2007) s. 174 Skipsføreren har for eksempel gitt en ordre som ledet til skade, mens en vurdering i etterhånd leder til den konklusjon at en annen ordre ville forhindret skaden. Den ordren som ble gitt er derfor «feil». Platou formulerer det slik:
«Under de givne forhold: en skipper kommer ofte og let, uden egen skyld, i situationer, hvor der paa stedet, øieblikkelig, maa gives ordre og handles, og hvor den, som bagefter i sin lune stue undersøger faktum, vil kunne finde, at skipperens ordre aapenbarlig var urigtig, at kollision, grundstødninger etc. vilde været undgaaet, dersom skipperen havde givet den stik modsatte ordre af den, han gav, - m.a.o. vil finde det aabenbart, at skipperen her tog feil…»(15) Platou (1900) s. 184
Vurderingen av om skipsføreren «tage feil» kan påvirkes av at vurderingen foretas i den «lune stue». I denne «lune stue» er det ikke hardt vær, dårlig sikt, tidspress og lignende. Følgelig tar ikke personen i den «lune stue» de nevnte faktorene i betraktning, og aktsomhetsnormen blir derfor mer løsrevet fra omstendighetene i det konkrete skadetilfellet. Dersom det tas i betraktning hvilken situasjon skadevolder sto i, de konkrete omstendigheter, blir skyldvurderingen mer tilpasset vedkommende skadevolder og skadesituasjon.
Skibsførerens erstatningsansvar forutsetter altså at skaden var forårsaket av en feil, og at denne feilen kan «tilregnes» skipsføreren. Platou bruker også uttrykket «tilregnelig uagtsomhed».(16) Platou (1900) s. 186 Det samme gjelder derimot ikke for rederens prinsipalansvar for sammenstøt:
«Men ser vi hen til betingelserne for skadeserstatningspligt i tilfælde av sammenstød – hvor processen føres mellem de to skibe(s rederier), - saa vil man finde, at der overalt i praxis mere eller mindre bevidst opstilles væsentlige objektive, ikke subjektive betingelser for skadeserstatningspligt…»(17) Platou (1900) s. 186
Selv om betingelsen for skipsførerens ansvar i 1893-sjølovens § 59 og rederens prinsipalansvar i 1893-sjølovens § 8 var likt formulert, mente Platou altså at de måtte tolkes forskjellig på grunn av domstolenes praksis.(18) Platou (1900) s. 187 Han spesifiserer ikke nærmere hvilke dommer det er tale om. Dette kan gi inntrykk av at han mener at det var en generell tendens i rettspraksis til å pålegge rederen et prinsipalansvar for sammenstøt på grunnlag av objektive feil, og derfor ikke noe domstolene eksplisitt ga uttrykk for.
Klæstad har en lignende beskrivelse av det skyldbegrepet domstolene anvender som betingelse for rederens prinsipalansvar i sammenstøt:
«Man har i retspraksis været tilbøielig til at lægge ansvareet paa det skib som, objektivt set, har begaat en «feil», uten at undersøke om denne feil kan tilregnes skibets besætning som skyld. Man indskrænker sig i almindelighet til at undersøke hvilket skib har manøvrert feilagtig og derved voldt sammenstøtet. Og erstatningspligten blir saa uten videre paalagt det «skyldige skib».»(19) Klæstad (1920) s. 121
Her går de samme uttrykkene igjen i Klæstads beskrivelse av domstolenes fremgangsmåte som i Platous beskrivelse ovenfor: Erstatningsansvar etableres på grunnlag av en «feil», og det kreves ikke at denne feilen kan «tilregnes skibets besætning som skyld». En interessant forskjell er at Klæstad uttrykker det som at skipet selv er «skyldig» - noe Platou ikke sier direkte. Men Platou gir samtidig uttrykk for at denne «særegne» skyld kan ha sin bakgrunn i eldre rettsforestillinger om skipet som skadevoldende og erstatningspliktig.(20) Platou (1900) s. 187
På samme måte som Platou sondrer Klæstad mellom skyldvilkåret i sammenstøtstilfeller og ellers. For eksempel mener Klæstad at rederens personlige ansvar vurderes etter alminnelig skyld. Dette fremgår blant annet av hans beskrivelse av betingelsene for at rederen skal kunne holdes personlig erstatningsansvarlig – typetilfellet han oppstiller gjelder skade forårsaket av skipets sjøudyktighet:
«Et personlig ansvar for rederen overfor utenforstaaende tredjemænd kan følgelig bare opstaa, naar det kan tilregnes ham som en personlig mangel paa tilbørlig agstomhet at skibet har tiltraadt reisen i sjøudygtig stand.»(21) Klæstad (1920) s. 66
Platou og Klæstad ser derfor ut til å beskrive samme fenomen, og bruker lignende uttrykk: For eksempel «tilregnelse». De ser også ut til å innta samme standpunkt: Domstolene anvender ikke et vanlig skyldbegrep i sammenstøtstilfeller, fordi de ikke «tilregner» den skadevoldende feilen til skadevolder. I likhet med Platou gir heller ikke Klæstad uttrykk for hvilke dommer han mener at anvender et annet skyldbegrep for rederens prinsipalansvar i sammenstøtstilfeller. Det er derfor nærliggende at Klæstad også utleder dette «særegne» skyldvilkåret ut fra det han mener er en tendens i rettspraksis.
I motsetning til Platou mener Klæstad at denne tendensen i rettspraksis til å pålegge rederen et prinsipalansvar basert på at skipet har begått en «feil», ikke er forenlig med lovgivers intensjoner:
«Det fremgaar baade av den almindelige ansvarsregel i § 8 og av de særlige bestemmelser om sammenstøt i §§ 220, 221 og 222 at det ikke i og for sig er tilstrækkelig at skaden er foraarsaket ved en manøver eller en anden forholdsregel som findes at være feilagtig. Hvis den feilagtige forholdsregel ikke samtidig kan tilregnes nogen av rederens underordnede som svig eller uagtsomhed i tjenesten, mangler en av lovens erstatningsbetingelser. Ti loven har opstillet en subjektiv og ikke en objektiv erstatningsregel.»(22) Klæstad (1920) s. 121
Klæstads begrunnelse er dels at lovens ordlyd oppstiller et skyldvilkår, og at dette innebærer et krav om «tilregnelse». Siden rettspraksis pålegger rederen et prinsipalansvar uten at det foreligger «tilregnelse», slik Klæstad ser det, strider dette mot lovgivers intensjon. Dels er Klæstads begrunnelse at prinsipalansvaret er sammenkoblet med den underordnedes personlige ansvar.(23) Klæstad (1920) s. 122 Dersom domstolene pålegger rederen et prinsipalansvar uten at det foreligger «tilregnelse», blir det ikke mulig å pålegge skadevolderen et personlig ansvar, ifølge Klæstad. Dermed fungerer ikke sammenkoblingen, og prinsipalens ansvar og skadevolders ansvar blir frakoblet.