3.2 Utgangspunktet: Prinsipalansvaret sammenkoblet med skadevolders ansvar
Platou, Møller og Klæstad la til grunn det utgangspunkt at rederens prinsipalansvar var avledet av den underordnedes personlige skyldansvar.(1) Platou (1900) s. 82, Møller (1914) s. 153-154 og Klæstad (1920) s. 119
Slik Platou, Møller og Klæstad så det var rederens prinsipalansvar og skadevolders personlige skyldansvar derfor «sammenkoblet» – som Møller formulerer det.(2) Møller (1914) s. 153-154 Dette begrunnet de i lovens ordlyd: Sjøloven § 8 oppstilte skyldansvar som en nødvendig betingelse for rederansvaret.(3) Platou (1900) s. 235, Møller (1914) s. 154 og Klæstad (1920) s. 119-120 I tillegg oppstilte sjølovens § 8 annet ledd en regressadgang for rederen mot skadevolder. Det kunne ikke foreligge et slikt regressansvar dersom det ikke samtidig forelå en skadevolder som var ansvarlig på skyldgrunnlag. Hvis prinsipalen likevel ble holdt ansvarlig uten at skadevolder var ansvarlig på skyldgrunnlag, ble denne regressadgangen i sjølovens § 8 annet ledd satt ut av spill, mente Klæstad.(4) Klæstad (1920) s. 121-122
Utgangspunktet var altså at rederens prinsipalansvar forutsatte en skyldig skadevolder, og at rederen kunne rette et regresskrav mot denne skadevolderen. I hvert fall i teorien – Møller fremhevet at denne regressadgangen, eller skadelidtes erstatningskrav, i praksis sjelden ble rettet mot skadevolder.(5) Møller (1914) s. 144-145 og 154
Knoph inntok et noe avvikende standpunkt, ved at han sondret mellom skipsførerens ansvar overfor tredjemann og skipsførerens ansvar overfor rederen. Betraktningene hans om skipsførerens ansvar gjaldt også for mannskapet generelt.(6) Knoph (1931) s. 89 Skipsførerens adferd kunne lede til prinsipalansvar for rederen, og i så fall også et personlig ansvar for skipsføreren overfor tredjemann. Men dette ledet ikke til at rederen automatisk hadde et regresskrav mot skipsføreren, mente Knoph. Her var han altså uenig med Klæstad, noe han tydeliggjorde ved å henvise til Klæstads motsatte standpunkt.(7) Knoph (1931) s. 74 Knoph var uenig med Klæstad av to grunner.(8) Knoph (1931) s. 74-75 For det første mente han at rederen og skipsførerens etablerte rettsforhold virket inn på regresskravet til rederen. Det samme kunne ikke gjøres gjeldende overfor skipsføreren og tredjemann.
For det andre mente Knoph at tendensen i rettspraksis til å pålegge rederen et prinsipalansvar basert på objektive feil, særlig i sammenstøtstilfeller, innebar at skipsførerens personlige ansvar ikke kunne utledes av rederens prinsipalansvar.
Platou og Klæstad bemerket også domstolenes praktisering av sammenstøtsreglenes skyldbegrep som betingelse for rederens prinsipalansvar. Derimot anså de dette som et unntak fra et strengt avledet ansvar: domstolene påla rederen et prinsipalansvar, uten at de påviste at den underordnede hadde utvist skyld.(9) Platou (1900) s. 84, 186 og 483 og Klæstad (1920) s. 121 Med andre ord mente de at rederen ble ilagt et prinsipalansvar uten at en nødvendig betingelse var oppfylt.
Møller var til dels enig: Han mente at rettspraksis kunne tolkes slik Platou gjorde, men at domstolene ikke egentlig fravek utgangspunktet om at prinsipalansvaret var sammenkoblet med den underordnedes skyldansvar.(10) Møller (1914) s. 131 og 154
I det følgende behandles Platou og Klæstads oppfatninger om skyldvilkåret i sammenstøtstilfeller i et felles underkapittel. Møller og Knophs oppfatninger behandles hver for seg.