3.1 Innledning
Dette kapittelet tar for seg oppfatninger i eldre nordisk sjørettslig teori og hvorvidt disse teoretikerne ga uttrykk for at skipets feilmanøvrering kunne være en tilstrekkelig betingelse, som sådan, for rederens prinsipalansvar. Ettersom fremveksten av autonome skip aktualiserer en fornyet undersøkelse av grensene for skyldbegrepet og forståelse av etablerte ansvarsmodeller, kan det også være nyttig å se hvordan oppfatninger om grensene for skyldbegrepet i sammenstøtsreglene ble vurdert i eldre juridisk teori.(1) Jeg kommer tilbake til den mulige overføringsverdien i punkt 5.
I perioden mellom 1900-1931 fremsatte Oscar Platou(2) Oscar Platou var professor i rettsvitenskap ved universitetet i Oslo fra 1890 til 1920. Boken hans om sjørett var basert på forelesninger han ga ved universitetet. I tillegg til sjørett skrev han om andre rettsområder, herunder erstatningsrett hvor han ble ansett å produsere den «første selvstendige, systematiske fremstilling av norsk erstatningsrett.» jf. Michalsen (2013) s. 233. Utenfor universitetet deltok Platou i lovforarbeider, herunder forarbeidene til sjøloven av 1893, og internasjonale komiteer, herunder flere av komitemøtene som resulterte i sammenstøtskonvensjonen av 1910., Axel Møller(3) Niels Frederik Axel Møller var en dansk jurist. Han tok doktorgraden i 1914 med avhandlingen Erstatningsansvaret ved skibssammenstød. I 1916 ble han professor ved universitetet i København jf. Nordisk familjebok (1925) s. 669. , Helge Klæstad(4) Helge Klæstad var fast høyesterettsdommer fra 1935 til 1946, og senere dommer ved den internasjonale domstol i Haag fra 1946 til 1961. Han tok doktorgraden med avhandlingen Rederansvaret i 1921 jf. Norsk biografisk leksikon. og Ragnar Knoph(5) Ragnar Knoph var professor i rettsvitenskap ved universitetet i Oslo fra 1922 til 1938. Knophs sjørettsbok var basert på forelesninger han holdt ved universitetet. påstander om domstolenes anvendelse av skyldvilkåret som betingelse for rederens prinsipalansvar i sammenstøtstilfeller. Platou, Klæstad, Knoph og til dels Møller, heretter også omtalt som «forfatterne», ga uttrykk for at rettspraksis anvendte et skyldbegrep i sammenstøtstilfeller som avvek fra alminnelig skyld.