2.8 Nåværende oppfatninger: Prinsipalansvaret frakoblet den underordnedes personlige ansvar
Etter gjeldende rett i dag vurderes det ikke som en nødvendig betingelse for prinsipalansvar at skadevolder kan holdes personlig ansvarlig. Prinsipalens ansvar er dermed frakoblet skadevolderens personlige ansvar.
Denne oppfatningen kan sies å ha kommet til uttrykk allerede i forarbeidene til skadeserstatningsloven av 1969. Utgangspunktet fremholdt i forarbeidene var fortsatt at prinsipalens ansvar var sammenkoblet med den underordnedes personlige ansvar.(1) For eksempel ble det avvist at arbeidsgiveren kunne holdes ansvarlig uten at det forelå et uforsvarlig forhold på arbeidstakerens side jf. NUT 1964:3 s. 19-20 Samtidig åpnet forarbeidene opp for at prinsipalen kunne holdes ansvarlig på grunnlag av kumulative feil.(2) Ot.prp.nr.48 (1965-1966) s. 78-79 Det vil si at enkelte feil som hver for seg ikke var erstatningsbetingende, samlet sett kunne kvalifisere som skyld. Dermed kunne en arbeidsgiver holdes ansvarlig på grunnlag av en skyldvurdering som ikke samtidig innebar at en arbeidstaker kunne holdes personlig ansvarlig. I teorien er dette uttrykt som at den samlede skyldvurderingen rettes mot en konstruert skadevolder.(3) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 242 Det er antatt at kumulative feil også kan anvendes i tilknytning til rederansvaret i sjøl. § 151.(4) Solvang (2021) s. 89
Det er likevel ulike tilnærminger til standpunktet om at prinsipalansvaret er frakoblet den underordnedes personlige ansvar. Hagstrøm og Stenvik ser ut til å knytte denne frakoblingen til anonyme og kumulative feil. Med «anonyme feil» sikter Hagstrøm og Stenvik til at skadelidte ikke behøver å påvise hvem av prinsipalens underordnede som forårsaket skaden. Siden det ikke er nødvendig å etablere et personlig erstatningsansvar hos den underordnede som betingelse for prinsipalansvar, på grunn av anonyme og kumulative feil, er det heller ikke et avledet ansvar i «rendyrket form»(5) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 230.
Selvig ga uttrykk for at plasseringen av erstatningsansvaret hos prinsipalen, setter sitt preg på skyldvurderingen mot skadevolder – i den betydning at skyldvurderingen nærmest rettes mot prinsipalen i skadevolders sted.(6) Selvig (1968) s. 83
Nygaard ser ut til å beskrive det samme fenomenet som Selvig, men Nygaard vektlegger selve rollen skadevolder inntar. Kravene til aktsomhet kan da knytte seg til rollen, mer enn selve skadevolderen. I et slikt tilfelle blir det mer korrekt å kalle det en «feil tenestehandling», mener Nygaard.
«Identifikasjon mellom arbeidsgjevar og tenestemann når det gjeld tenestehandling, synest å få den verknad at kravet til aktsemd blir skjerpa fordi han handler i tenesta. Poenget er at det blir stilt krav og forventningar til tenesterollen, og at desse krav og forventningar aktiviserer seg straks han handlar i rollen… Det er ikkje tenestemannens person, men hans funksjon som er det sentrale. Det er den funksjonen eller tenesterollen arbeidsgjevaren har gitt han som skaper ekstra krav og forventningar. Det må arbeidsgjevaren hefta for.»(7) Nygaard (2007) s. 238
Nygaard legger altså til grunn at prinsipalen må svare for de økte forventningene til den rollen skadevolder inntar. Om også skadevolder må svare personlig for de økte forventningene, sier Nygaard ingenting om. Et annet sted gir han uttrykk for at skadevolder kan være ansvarlig ved siden av prinsipalen.(8) Nygaard (2007) s. 178 Dette kan forstås som at han gir uttrykk for at skadevolders ansvar ikke er en nødvendig betingelse for prinsipalansvaret.
At prinsipalansvar kan etableres uten at det foreligger en personlig ansvarlig skadevolder, har ledet noen teoretikere til å kritisere bruken av betegnelsen «avledet ansvar» om prinsipalansvaret.(9) Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 143 De som fortsatt bruker betegnelsen «avledet ansvar», har imidlertid gitt uttrykk for at prinsipalansvaret ikke er et avledet ansvar i egentlig forstand.(10) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 242 Det blir dermed i stor grad et terminologisk spørsmål: Uttrykket «avledet ansvar» har uansett den fordel at det viser til det tradisjonelle utgangspunktet for prinsipalansvaret, samtidig som det markerer en avstand til identifikasjonsansvar.(11) Høyesterett bruker imidlertid termen ‘identifikasjon’ om arbeidsgiveransvaret i Rt. 2015 s. 475 avsnitt 68