2.7 Tidligere oppfatninger: Prinsipalansvaret sammenkoblet med den underordnedes personlige ansvar
568/2023

2.7 Tidligere oppfatninger: Prinsipalansvaret sammenkoblet med den underordnedes personlige ansvar

Både arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 og rederansvaret i sjøloven § 151, setter som betingelse for prinsipalens ansvar at en av hans underordnede har utvist skyld. Lovens utforming kan dermed forstås dithen at det er en nødvendig betingelse for prinsipalens ansvar at det foreligger en personlig ansvarlig skadevolder som har forvoldt skaden ved skyld.

Denne oppfatningen ble forfektet i eldre juridisk teori.(1) Stang (1919) s. 206-207 og Øvergaard (1951) s. 197 Prinsippet de ga uttrykk for, kan kalles for en sammenkobling av prinsipalens ansvar med den underordnedes personlige skyldansvar. Prinsipalens ansvar strakk seg derfor bare så langt som den underordnedes subjektive ansvar.(2) Stang (1919) s. 206. Men Stang argumenterer for at lempingen av tjenerens ansvar, som var aktuelt for barn og sinnssyke etter straffelovens ikrafttredelseslov 1902 §§ 22 og 23, ikke burde påvirke husbondens ansvar. Motsatt Øvergaard (1951) s. 198

Ettersom betingelsen for prinsipalansvaret var at skadevolder måtte holdes personlig ansvarlig for utvist skyld, kunne individuelle unnskyldningsgrunner knyttet til skadevolder lede til at denne ikke hadde utvist skyld, med den konsekvens at prinsipalen heller ikke kunne holdes ansvarlig.(3) Øvergaard (1951) s. 198 Dermed kunne prinsipalen holdes ansvarsfri på grunn av skadevolders subjektive omstendigheter. Det forelå etter hvert delte meninger om betydningen av skadevolders subjektive omstendigheter for prinsipalansvaret; noe som kanskje markerte overgangen til nåværende oppfatning.(4) NUT 1964:3 gjennomgikk det som da var gjeldende rett knyttet til husbondsansvaret i NL 3-21-2. I den forbindelse stilte de spørsmålet om arbeidsgiver burde holdes ansvarlig for en arbeidstaker som ikke kan holdes personlig ansvarlig på grunn av at han er et barn eller sinnssyk. Forarbeidene konstaterte at spørsmålet ikke var løst i høyesterettspraksis, og viste til ulike oppfatninger i den juridiske teorien.