2.6 Ansvar for andre: Avledet ansvar og identifikasjonsansvar
Oppgavens problemstilling omhandler oppfatninger om skyldvilkåret som betingelse for rederens prinsipalansvar i sammenstøt spesielt. Det er derfor grunn til å si noe nærmere om den gruppen av erstatningsregler som prinsipalansvaret inngår i. Dette vil igjen ha betydning nedenfor i slutten av dette kapittel 2, der mer alminnelige erstatningsrettslige oppfatninger om prinsipalansvarets karakter gjennomgås. Sistnevnte har videre betydning inn i gjennomgangen i kapittel 3.
Skyldregelen forbinder erstatningsansvaret til skadevolder: Den som forårsaket skaden ved skyld, blir erstatningsansvarlig for skaden. Dersom ansvaret skal plasseres hos noen andre enn skadevolder(e), må det foreligge et særskilt rettsgrunnlag.(1) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 229 I norsk rett har vi to ansvarsmodeller for å legge ansvaret for skadevolders adferd på et annet rettssubjekt: Avledet ansvar og identifikasjonsansvar.(2) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 230
Prinsipalansvaret er et eksempel på avledet ansvar.(3) Betegnelsen «avledet ansvar» har møtt kritikk i nyere juridisk teori jf. punkt 2.7 Prinsipalen, den som ilegges ansvaret, holdes erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Mens skadevolderen, som prinsipalen svarer for, holdes erstatningsansvarlig på subjektivt grunnlag. Et grunnleggende vilkår for at prinsipalen kan holdes objektivt ansvarlig er derfor at noen andre kan holdes subjektivt ansvarlig.
I norsk rett foreligger det flere rettsgrunnlag for å plassere erstatningsansvar for skade voldt av person A hos rettssubjekt B. To sentrale rettsgrunnlag er arbeidsgiveransvaret i skadeserstatningsloven § 2-1 og rederansvaret i sjøloven § 151.(4) Et annet eksempel er foreldreansvaret i skadeserstatningsloven § 1-2 nr. 2. Det følger av denne bestemmelsen at foreldre svarer for skade voldt uaktsomt eller forsettlig av deres barn, inntil en beløpsgrense på 5000 kroner. Denne har derimot mindre praktisk betydning og er derfor ikke ansett som «sentral». De to bestemmelsene grupperes gjerne sammen under fellesbetegnelsen «prinsipalansvar».(5) F.eks. Lødrup (2005) s. 36, Falkanger og Bull (2016) s. 150 og Solvang (2021) s. 95 Hvem prinsipalen svarer for etter arbeidsgiveransvaret og rederansvaret, er ikke helt overlappende. Tilknytningskravene mellom prinsipal og underordnet er ulike.(6) Falkanger og Bull (2016) s. 162 og Nygaard (2007) s. 220 Betingelsen om skyld hos den underordnede anses derimot som det samme.(7) Solvang (2021) s. 93-94
En annen ansvarsmodell er identifikasjonsansvar. Et sentralt rettsgrunnlag som anvender denne modellen, er organansvaret.(8) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 274 og Nygaard (2007) s. 228-229 Det går ut på at et upersonlig rettssubjekt kan holdes ansvarlig for skyld utvist av dets organer. Med «organ» siktes det til personer i ledende stillinger.(9) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 275
Begge ansvarsmodeller – prinsipalansvar og identifikasjonsansvar - baserer seg på at den egentlige skadevolder er en annen enn ansvarssubjektet. Forskjellen ligger i resultatet: Identifikasjonsansvar, herunder organansvaret, leder til at det upersonlige rettssubjekt anses å ha utvist «skyld» selv. Utad er derfor ikke ansvaret egentlig objektivt – siden ansvarssubjektet har utvist egenskyld. Fordi upersonlige rettssubjekter ikke kan handle på egenhånd, men handler gjennom sine organer, fungerer identifikasjonsansvaret som en ansvarliggjøring av organene, samtidig som distinksjonen mellom det upersonlige rettssubjektet og dets organer opprettholdes.(10) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 274
Om et rettssubjekt er ansvarlig for andres skadeforvoldelse eller om det har utvist egenskyld, kan ha rettslig betydning. Et eksempel er her at rederens begrensningsrett, rederens adgang til å begrense sitt erstatningsansvar til forhåndsfastsatte summer, fravikes dersom rederen selv har utvist kvalifisert skyld.(11) Sjøloven § 174