2.4 Ansvar for egne handlinger: Den alminnelige skyldregelen
Som påpekt ovenfor anses skyldvilkåret i sammenstøtsreglene i sjøloven for å være en lovfesting av den generelle ulovfestede skyldregelen. Det er derfor grunn til å tegne opp et bilde av denne ulovfestede skyldregelen, men uten å gå i dybden på de mange av skyldregelens fasetter.
Den ulovfestede skyldregelen er et rettslig grunnlag for erstatningsansvar som gjelder generelt, med mindre det er grunnlag for noe annet.(1) Nygaard (2007) s. 172 og Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 77 For at skadevolder skal holdes erstatningsansvarlig etter skyldregelen må skaden være forvoldt på en måte som kvalifiserer som skyld, det må være rettslig årsakssammenheng mellom skadevolders adferd og skaden, og skadelidtes tap må være et økonomisk tap som er erstatningsrettslig vernet. I det følgende konsentrerer vi oss om den førstnevnte delen av skyldregelen: Kvalifisering av skadevolders adferd som skyld.
Kvalifisering av skadevoldende adferd som skyld beror på en skjønnsmessig helhetsvurdering. I vilkåret om skyld ligger det en handlingsnorm – et krav til korrekt skadeavvergende adferd.(2) Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 87 og Nygaard (2007) s. 174 Samtidig ligger det ingen presisering av denne handlingsnormen i vilkåret om «skyld». I tillegg skal denne handlingsnormen gjelde generelt på alle livsområder, med mindre annet er bestemt. Derfor må handlingsnormen fastlegges konkret i det enkelte tilfellet.(3) Nygaard (2007) s. 175 Denne fastleggingen foretas primært av domstolene.(4) Nygaard (2007) s. 173 Det argumentasjons- og vurderingsmønster som utkrystalliserer seg i høyesterettspraksis over tid, er sentrale kilder til retningslinjer for den skjønnsmessige helhetsvurderingen av om den skadevoldende adferden kvalifiserer som skyld.
Skyldregelen kan i prinsippet fastlegges ved hjelp av alle relevante rettskilder. Mer vanlig er det imidlertid at særlig rettspraksis påberopes som grunnlag for retningslinjer til fastleggelsen av normen, og ikke som kilde til selve aktsomhetsnormen.(5) Her kan selvfølgelig unntak tenkes, særlig der en rettsavgjørelse har fastsatt en aktsomhetsnorm for et typetilfelle – for eksempel Rt. 1959 s. 1244 Klepp-skytterlag hvor det ble oppstilt et krav om dobbeltkontroll av skytevåpen. Dersom et lignende tilfelle ble påberopt, kunne Klepp-skytterlag dommen vært en relevant kilde til selve aktsomhetsnormen.
En sentral kilde til aktsomhetsnormen er relevante skriftlige adferdsnormer. Med «skriftlige adferdsnormer» siktes det til handlingsnormer som ikke er direkte sanksjonerte med erstatningsansvar. At de skriftlige adferdsnormene må være relevante, vil si at de må kvalifiseres etter kriterier utpenslet i rettspraksis.(6) Nærmere om disse kriteriene i Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 86-99
I skyldvurderingen ved sammenstøt mellom skip står sjøveisreglene sentralt: Disse er nedfelt i Convention On the International Regulations for Prevention of Collisions at Sea (COLREG).(7) Norge, i likhet med de fleste andre sjøfartsnasjoner, har tiltrådt konvensjonen. Oversikt over stater som har tiltrådt konvensjonen ligger på IMO sine nettsider jf. https://www.imo.org/en.About/Conventions/Pages/StatusOfConventions.aspx For eksempel inneholder de en rekke bestemmelser om hvilket skip som skal vike der skipene er på møtende kurs, om lanterneføring og utkikk. Sjøveisreglene anses å ha mye til felles med trafikkreglene på landjorden.(8) Falkanger og Bull (2016) s. 225 Dette kan likevel være noe misvisende, ettersom sjøveisreglene innbyr til mer skjønnsmessige vurderinger enn trafikkreglene på landjorden - for eksempel det møtende skipets intensjoner.(9) Se nærmere om dette i Tailoussane (2021) s. 193-245
I de tilfelle en relevant skriftlig adferdsnorm er overtrådt, leder det ikke automatisk til at oppstått skade anses som forvoldt ved skyld. Derimot sies det at det i så fall foreligger en presumsjon om skyld.(10) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 85 Dette gjelder også for overtredelser av sjøveisreglene.(11) Falkanger og Bull (2016) s. 225
Der det ikke foreligger relevante skriftlige adferdsnormer, eller skadetilfellet faller utenfor de oppstilte adferdsnormer, må domstolene konstruere handlingsnormen på annen måte. En rekke momenter er aktuelle: Blant annet hvor stor risikoen for skade var, omfanget og alvoret av en potensiell skade, hvor enkelt eller vanskelig det var å oppdage eller forhindre skaderisikoen.(12) Lødrup (2005) s. 99 Systematikken over aktuelle momenter varierer. En uttømmende liste er ikke mulig å oppstille, på grunn av skyldregelens skjønnsmessige karakter. Men det må sies å være en grunnleggende forutsetning for skyld, at det i det minste var teoretisk mulig å forhindre skaden.(13) For eksempel kommet til uttrykk i Rt. 1955 s. 1055 Kong Sigurd, hvor Høyesterett sa seg enig med lagmannsretten som hadde kommet til at føreren av Kong Sigurd ikke hadde utvist uaktsomhet: Føreren hadde ikke et reelt valg mellom den manøver han foretok, og de manøver han kunne foretatt.
Skyldvurderingen sies å ha en objektiv og subjektiv side.(14) Hagstrøm og Stenvik (2019) s. 77 og Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 136. Nygaard tar i bruk en egen systematikk, men forkaster ikke sondringen som sådan jf. Nygaard (2007) s. 175. Dette var de særlig opptatt av i eldre teoretiske fremstillinger, noe som vil fremgå nedenfor i kapittel 3. At skyldvurderingen har en objektiv og subjektiv side vil si at deler av skyldvurderingen er løsrevet fra skadevolder som subjekt: Hvem vedkommende skadevolder er, er i utgangspunktet irrelevant. I stedet anlegges det en generalisert skadevolder som målestokk – eller sagt på en annen måte en konstruert skadevolder.(15) Stang (1919) s. 132 Tidligere snakket en om «bonus pater familias», den gode familiefar, som målestokk. I dag snakkes det i stedet om forventninger til skadevolders «rolle» eller forventninger til en normalt oppegående person.(16) Lødrup (2005) s. 98
Det er samtidig en subjektiv side ved skyldvurderingen(17) Hva som rubriseres som «subjektive omstendigheter» kan variere fra forfatter til forfatter jf. Nygaard (2007) s. 175. – forventningene til denne normalt oppegående personen kan, i gitte tilfelle, justeres ut fra de subjektive omstendigheter hos skadevoldere. Et eksempel er at skadevolder påstår at han ikke visste om relevante rettsregler eller relevant faktum, eller at han ble rammet av sykdom som hindret han fra å avverge skaden. Disse forholdene knyttet til vedkommende skadevolder kalles gjerne individuelle unnskyldningsgrunner: de kan lede til at handlingsnormen justeres, slik at han ikke blir erstatningsansvarlig.(18) Nygaard (1974) s. 220
Skyldvurderingens objektive og subjektive side innebærer en to-leddet vurdering.(19) Wilhelmsen & Hagland (2017) s. 136 Hvis skadevolder har overtrådt den objektive handlingsnormen, er utgangspunktet at han anses erstatningsansvarlig – forutsatt at de resterende grunnvilkårene for erstatning er oppfylt – med mindre individuelle unnskyldningsgrunner kan gjøres gjeldende.
Denne tilnærmingen er også anvendt i høyesterettspraksis jf. Rt. 1963 s. 622 Prince Charles. Saken gjaldt en grunnstøting forårsaket av uaktsomhet hos én av losene (Skarstad) på skipet. Det ble slått fast at losen burde anlagt en sydligere kurs og at styringen og kursen burde vært bedre kontrollert. De påpekte forholdene var i utgangspunktet erstatningsbetingende for losen, men det ble åpnet for at subjektive omstendigheter kunne frita han for ansvar:
«Det er allerede sagt at jeg mener at grunnstøtningen kan føres tilbake til feilaktig kurs og sviktende kontroll fra Skarstads side. Disse forhold mener jeg at Skarstad må være ansvarlig for, hvis det ikke kan påvises bestemte forhold som kan frita ham. Det som her kunne komme på tale som grunn til å frita ham, var om sykdommen skulle ha kommet overraskende på ham eller nedsatt hans arbeidsevne og dømmekraft i en grad han ikke burde regne med, men det er klart at et slikt forhold ikke foreligger i saken.»(20) Rt. 1963 s. 622 på side 629
Losen påsto at han var satt ut av sykdom, men dette førte altså ikke frem.
Selv om denne to-leddete vurderingen ikke kommer eksplisitt til uttrykk i enkelte rettsavgjørelser hvor skyldansvar pålegges, betyr ikke dette at domstolen ikke har anvendt fremgangsmåten. Nygaard mener det kan utledes av en dom som pålegger skadevolder erstatningsansvar for hans utviste skyld, at både den objektive og subjektive siden av skyldvurderingen er vurdert. Selv om «det kan vera vanskeleg å finna sondringa.»(21) Nygaard (2007) s. 175