1 Innledning
Temaet for dette foredraget, nordisk priserett, er i dag en del av rettshistorien og har ikke lenger noen praktisk betydning. Men samtidig forholder det seg litt på samme måten til den moderne sjø-, hav- og folkeretten som gresk og latin til moderne litteratur. Det var her alt begynte. For 200 år siden var priseretten simpelthen det viktigste området av den tidens praktiske folkerett og en sentral del av sjøretten.
Min inngang til temaet var opprinnelig den internasjonale økonomiske rettens rettshistorie, og da særlig den folkerettslige beskyttelsen av eiendom og utenlandske investeringer.(1)Se mer inngående og for et mer alminnelig rettshistorisk perspektiv, Ivar Alvik, ‘Protection of Private Property in the Early Law of Nations’ Journal of the History of International Law 20 (2018) s. 217–250. Dette var det lite av for et par hundre år siden. Den tidens internasjonale økonomi var basert på handel og på 16- og 1700-tallet var det kolonihandelen som var tidens økonomiske drivkraft. Den var igjen nært knyttet sammen med slaveriet og slavehandelen, frem til avskaffelsen på begynnelsen av 1800-tallet.(2)Se om dette for eksempel Adam Hochschild, Begrav lenkene, Pax 2007; og Wilhelm G. Grewe, The Epochs of International Law, Walter de Gruyter 2000, s. 554 flg. Fra Afrika gikk det en strøm av slaver til de karibiske øykoloniene, som sendte sukker til Europa, som igjen sendte våpen, bomull, verktøy og alkohol til Afrika i bytte mot slaver.
De økonomiske stormaktene hadde koloni-imperier, og forretningsfolk etablerte seg med plantasjer og andre geskjefter i koloniene, men det meste av handel skjedde innad i koloni-imperiene. Kolonimaktene forsøkte gjerne også å holde andre land ute fra egne kolonier. Dette gjorde at det ble lite av egentlig internasjonal handel og investeringer. Handel og oversjøisk skipsfart var imidlertid eksponert for en egen form for myndighetsinngrep gjennom den tidens såkalte kaperfart, som også utvirket en egen folkerettslig respons – priseretten.
Litt enkelt forklart fungerte dette slik at kongene i henhold til folkeretten kunne gi kaperbrev til private krigsskip, som ga autorisasjon til å saumfare verdenshavene for å kapre og ta beslag i fiendtlige skip og handel for egen risiko og gevinst. Dette ble kalt kaperfart, og var i mye av denne perioden også en blomstrende kommersiell virksomhet. Formålet var å lamme fiendens handel, noe som ble ansett som et legitimt formål i krig.
Noe av det som særlig er interessant med priseretten i et mer alminnelig folkerettslig perspektiv er at den reflekterer en brytningstid rundt overgangen mellom 17- og 1800-tallet. Stikkord her er en humanisering av retten, styrket statsmakt og rettslige institusjoner, og økt respekt for individet og individuelle rettigheter. Vi ser dette illustrert gjennom tidens nye grunnlover, som den franske menneskerettighetserklæringen og de amerikanske og norske grunnlovene. Samtidig var tiden rundt den franske revolusjon, med den påfølgende revolusjons- og napoleonskrigen, også priserettens høydepunkt. I Norge omtales perioden fra 1807–1812 noen ganger som «kapertiden».(3)Se særlig Joh. N. Tønnessen, Kaperfart og skipsfart 1807–1814, J. W. Cappelens forlag 1955. Dette var i praksis siste gang privat kapervirksomhet ble drevet i Norden, siden kapervirksomhet ble forbudt gjennom den såkalte Paris-deklarasjonen som en del av oppgjøret etter Krimkrigen i 1856.(4) Charles H. Stockton, ‘The Declaration of Paris’ American Journal of International Law Vol. 14, No. 3 (1920), s. 356–368.
De strømningene som var i tiden, med økt fokus på individuelle rettigheter og regulert statsmakt ble også reflektert i priseretten. Det var kulminasjonen av dette som førte til forbudet mot kapervirksomhet i 1856.(5) Se for eksempel også slik Norman Bentwich, The Law of Private Property in War, Sweet & Maxwell 1907. Men også i tiden før dette var priseretten et av de områder som ledet an i en utvikling mot styrket beskyttelse av individuelle rettigheter også på det økonomiske området. Også i Norge ser vi disse strømningene. Da Danmark-Norge kom i krig med England i 1807 var privat kaperfart et anerkjent krigsvåpen med tradisjoner mange hundre år tilbake i tid. Samtidig harmonerte ikke det som var essensen i kapervirksomhet, konfiskasjon av privat eiendom med våpen i hånd, særlig godt med tidsånden på slutten av 1800 tallet. Filosofisk, politisk og rettslig var man både i Norge og resten av Europa preget av opplysningstidens idealer om rasjonalitet, humanitet og individuelle rettigheter. En av de ideene som hadde fått sterkest fotfeste var Lockes ide om den private eiendomsretten som en naturgitt rettighet for det enkelte individ uavhengig av statsautoriteten.(6) For Lockes teori om eiendomsretten se John Locke, Second treatise of government (1690) § 27 flg. i Peter Laslett (ed.), Locke: Two Treatises of Government (Cambridge: Cambridge University Press, 1988); og se også for eksempel Richard Schlatter, Private Property – The History of an Idea (George Allen & Unwin, London 1951) s. 151 flg. Lockes tanker var en viktig innflytelse i de nye konstitusjonene på 1700 tallet – særlig den amerikanske og den franske, men påvirket også teoriene om naturretten og folkeretten. Sett i lys av slike idealer ble kaperrettens grunnleggende ide, om at stater i krig hadde rett til å konfiskere private fiendeborgeres eiendom, problematisk.
Man tenker jo normalt ikke at sjørett og menneskerettigheter har så mye med hverandre å gjøre. Men nettopp på denne tiden, gjennom utviklingen av priseretten, var det på mange måter sjøretten som stod i begivenhetenes sentrum på dette området. For å sitere den amerikanske rettshistorikeren David Bederman var det på mange måter priseretten som var folkeretten på denne tiden:
«It would not be extravagant to say that the development of the law of maritime prize was paradigmatic of the role of custom and state practice in the formative centuries of international law. For many of those years, the law of prize was the law of nations.»(7) David J. Bederman, ‘The Feigned Demise of Prize’ Emory International Law Review 9 (1995) s. 31, på s. 33.
Dermed var det også her vi så den praktiske konsekvensen av nye menneskerettighetsideer i folkeretten. I det følgende skal jeg utdype dette perspektivet gjennom først å si litt om internasjonal priserett og de spenninger og interessekonflikter den rommet. Deretter skal jeg si litt mer om hvordan vi i Norge og Norden stilte oss til kapervirksomhet og priserett, særlig rundt den såkalte kapertiden i Norge på begynnelsen av 1800-tallet.