5.2 Skyldkrav ved pliktbrudd
En grunnleggende holdning i nordisk sjøforsikring er at sikrede skal ha dekning for ordinær aktsomhet, og at hvis man ønsker å innføre strengere handlingsnormer må dette knyttes til spesifiserte plikter i kontrakten. I et risikofordelingsperspektiv kan dette forklares med at de fleste kan gjøre seg skyldig i ordinær uaktsomhet og at dette derfor er en risiko som bør kunne utjevnes over et større felleskap. Dreier det seg derimot om mer kvalifisert skyld eller brudd på spesielt angitte plikter bør dette være den enkeltes egen risiko.
I NP er dette synspunktet gjennomført i sanksjonssystemet for pliktbrudd. De relevante opplysnings- og omsorgsplikter er gjennomgått i punkt 4 ovenfor. Hvis pliktene blir brutt, kan assurandøren under visse vilkår påberope seg ansvarsfrihet. I tillegg til kravet om årsakssammenheng som er beskrevet ovenfor forutsetter en slik sanksjon normalt uaktsomhet,(1)NP § 3-3 (Uaktsom forsømmelse av opplysningsplikten), § 3-16 første ledd (rettstridig foretagende hvor sikrede var i god tro), § 3-25 (uaktsom overtredelse av sikkerhetsforskrifter). samtykke eller deltagelse,(2)NP § 3-9 (fareendring sikrede har fremkalt eller samtykket i). grov uaktsomhet(3)NP § 3-31 (grovt uaktsomt brudd på varslings- eller redningsplikt), NP § 3-33 (grov uaktsom fremkallelse av forsikringstilfellet). eller forsett.(4)NP §3-15 siste ledd (forsettlig overskridelse av fartsområdet),
Noen spesielle bestemmelser om fareendring kan likevel påberopes uavhengig av krav til skyld. Dette gjelder tap av klasse,(5)NP § 3-14. om skipet i det vesentlige benyttes til rettstridige foretagende,(6)NP § 3-16 tredje ledd. rekvisisjon og midlertidig beslagleggelse(7)NP § 3-17 og § 3-19. og eierskifte.(8) NP § 3-21. Reglene angår sentrale forutsetninger for assurandørens ansvar hvor det er mindre naturlig at risikoen utjevnes. Det samme kan sies om de engelske og franske warranties/undertakings som angår tilsvarende forhold.
De engelske og franske vilkårene har imidlertid også warranties/undertakings som angår forhold hvor de nordiske reglene har et skyldkrav. Dette gjelder f.eks. skifte av klasseselskap,(9) ITCH clause 4.1 og IHC clause 13, Wilhelmsen/Bull s. 170, s. 173–175, FMIP 2.1.1. skifte av manager eller bareboatcharter(10)ITCH clause 4.2 og IHC 14, Wilhelmsen/Bull s. 169 og 171. og overholdelse av regler utstedt av klassen og sertifikater i henhold til SOLAS.(11)IHC 13.1.3, 13.1.4 og 13.1. 5, Wilhelmsen/Bull s. 201, FMIP 2.1.2 og 2.1.3. FMIP har også unntak for skade som følge av manglende overholdelse av en rekke flaggstatsregler om sikkerhet uten hensyn til skyld.(12) FMIP 1.2.1 A/1.
Også når det gjelder opplysningsplikten, er de engelske og franske reglene på enkelte punkter strengere enn de nordiske. Utgangspunktet i IA er riktignok at det ikke foreligger brudd på opplysningsplikten såfremt forsikringstaker var i god tro.(13) Insurance Act section 3, Wilhelmsen/Bull s. 155–156. En vesentlig endring i forhold til MIA er også at IA ikke sondrer mellom «failure of disclosure» og «misrepresentation». Ifølge MIA sec. 20 (1) ga «misrepresentation of a material fact» assurandøren rett til å påberope seg at kontrakten var ugyldig. Det engelske markedet er ikke fornøyd med de nye reglene for gale opplysninger i god tro og foreslår å erstatte IA med følende klausul:(14)LMA5262, se Wilhelmsen/Bull s. 159 jf. s. 35.
«If, before the conclusion of this insurance contract, the Insured has made any material misrepresentation to any leading insurer underwriting the terms on which this insurance contract is also underwritten, the Insurer shall be deemed to have relied upon such misrepresentation when underwriting this insurance contract, and may therefore have a remedy against the Insured for breach of the duty of fair presentation».
Dette tilsvarer FMIP 2.2.1 tredje ledd, som gir assurandøren anledning til pro rata nedsettelse av ansvar om forsikringstaker gir gale eller ufullstendighet opplysninger i god tro.
De strengere reglene i FMIP tilsier at kravene til skyld ikke kan forklares med forhandlingsaspektet alene. Her ser det ut som nordisk forsikringsrettslig tradisjon og kultur basert på de felles nordiske forsikringsavtalelovene slår inn.