4.2 Forsikringens dekningsfelt
4.2.1 Farefelt og årsakssammenheng
Forsikringens dekningsfelt refererer til 4 problemstillinger; hvilke farer forsikringen omfatter, hvordan disse farene må materialisere seg gjennom et forsikringstilfelle, hvilke tap som omfattes og hva slags årsakssammenheng som kreves mellom fare og forsikringstilfelle og mellom forsikringstilfelle og tap. Det er kravet om årsakssammenheng som binder sammen den rettslige reguleringen av hvilken risiko forsikringen omfatter og grunnlaget for premieberegningen.
Betydningen av reglene om årsakssammenheng avhenger av hvordan farefeltet er beskrevet og har derfor nær sammenheng med det som er sagt ovenfor under punkt 2.2. Når forsikringen dekker enhver fare forsikringen omfatter blir utgangspunktet at dersom det inntreffer et havari, er det en presumsjon for at havariet er en følge av en dekket fare. Reglene om årsakssammenheng får derfor kun betydning dersom en fare som er unntatt samvirker med en dekket fare. Ved named perils prinsippet dekker forsikringen derimot kun skader eller tap som følge av de farer som er definert. Dersom det inntreffer et havari, må rederiet derfor både etablere at det foreligger en fare som er omfattet av forsikringen og at havariet er en følge av denne faren.(1)Wilhelmsen/Bull s. 80. Dette betyr at årsaksreglene har langt større betydning i engelsk enn i nordisk sjøforsikring når det gjelder forsikringens farefelt.
4.2.2 De nordiske reglene om årsakssammenheng
4.2.2.1 Utviklingen av reglene om samvirkende skadeårsaker
Reglene om årsakssammenheng er som nevnt aktuelle når en fare forsikringen omfatter samvirker med en fare som er unntatt fra dekningen. Utviklingen av disse reglene i Nordisk Plan gir en god illustrasjon på årsaksreglene i et rettferdsperspektiv.
Generell norsk forsikringsrett løser spørsmålet om samvirkende skadeårsaker gjennom den såkalte hovedårsakslæren, som ble etablert gjennom rettspraksis fra begynnelsen av 1900 tallet.(2)Motiver 1964 s. 27, se særlig Rt. 1901.706, Rt. 1904.600 og oversikten i Rt. 1933.931, ND 1916.209 NH SKOTFOS, Wilhelmsen/Bull s. 117, Sjur Brækhus og Aleksander Rein, Håndbok i kaskoforsikring, 1993 (Brækhus/Rein), s. 258–259, Knut Selmer, Forsikringsrett, 2 utg. 1982, s 290 flg.. Læren innebærer at man peker ut den vesentlige eller dominerende årsak til skaden og henfører hele tapet til denne hovedårsaken. Hvis den dominerende årsaken er en fare som er omfattet av forsikringen, får rederiet full dekning; er den dominerende årsaken en unntatt risiko årsak får han ingenting.
I norsk sjøforsikring oppsto spørsmålet om samvirkende skadeårsaker hovedsakelig i situasjoner hvor en sjøfare samvirket med en krigsfare, f.eks. hvor skip havarerte dels pga. krigsbetinget slukking av fyr, dels pga. feil navigering og/eller klimatiske forhold. Under første verdenskrig ble en lang rekke slike samvirkesituasjoner løst ved bruk av hovedårsakslæren.(3)ND 1916.209 NH SKOTFOS, Motiver 1964 s. 27, Wilhelmsen/Bull s. 117, Brækhus/Rein s. 259. Et gjennomgående trekk ved disse sakene var at retten krevde et sterkt innslag av krigsfare for å anse denne faren som hovedårsak. Hvis menneskelig svikt fra mannskapet var en medvirkende årsak ble denne ofte ansett som hovedårsak og havariet måtte dekkes av sjøfareassurandøren.(4)Motiver 1964 s. 27–28, Wilhelmsen/Bull s. 117, Brækhus/Rein s. 259, Selmer s. 249–250.
Resultatet av disse sakene var at en vesentlig del av økningen i risiko som følge av krigsfaren i form av slukking av lys, fjerning av navigeringsmerker og konvoiseilas etc. ble belastet sjøfareassurandøren. Ved planrevisjonen i 1930 var det derfor enighet om å etablere en fordelingsregel for samvirkende skadeårsaker slik at skaden ble henført til hhv krigsfare og sjøfare avhengig av vekten av de to årsakene. Med en slik fremgangsmåte ble det mulig å foreta en konkret avveining av de samvirkende årsakene i hver enkelt sak og fordele tapet over de to assurandørene i forhold til dette.(5)Motiver 1996 s. 51–52, Wilhelmsen/Bull s. 117, Brækhus/Rein s. 259–260, Selmer s. 250.
Fordelingsregelen ble praktisert i et stort antall havarier under andre verdenskrig.(6)Motiver 1996 s. 52, Bugge, AfS 1.1 flg, Wilhelmsen/Bull s. 118, Brækhus/Rein s. 260–261, Selmer s. 250. For skip som seilte i tyskkontrollerte farvann, måtte fordelingsspørsmålet avgjøres ved prosess i ca. 100 saker. En begrunnelse for dette var at man under hovedårsakslæren hadde opparbeidet en prejudikatsbank over typesituasjoner hvor enten sjøfaren eller krigsfaren ble regnet som hovedårsak. Denne veiledningen kunne ikke brukes under fordelingsregelen, hvor man jo nettopp skulle ta hensyn til de individuelle kjennetegn ved den enkelte sak.(7)Motiver 1996 s. 52 og s. 55, Selmer s. 250, Brækhus/Rein s. 260. På grunn av denne store prosesshyppigheten gikk man ved planrevisjonen i 1964 tilbake til en hovedårsaksregel som hovedregel for samvirke mellom krigsfare og sjøfare, men man beholdt den frie fordelingsregelen for andre typer av årsaksamvirke, og ga den også anvendelse ved samvirke mellom forsikrede farer og risiko som følge av forsømmelser fra forsikringstagerens eller sikredes side. Det regelverket som ble etablert i 1964 ble videreført ved planrevisjonen i 1996 og er senere opprettholdt. Reglene er nærmere omtalt nedenfor.
4.2.2.2 Reglene i Nordisk Plan § 2-13 og § 2-14
Hovedregelen om samvirkende skadeårsaker finnes i dag i NP § 2-13 og lyder som følger:
§ 2-13. Samvirke mellom flere farer
Hvis tapet er forårsaket ved et samvirke mellom flere forskjellige farer, og en eller flere av disse farer ikke omfattes av forsikringen, fordeles tapet forholdsmessig over de enkelte farer etter den innflytelse hver av dem må antas å ha øvet på dets inntreden og omfang, og assurandøren svarer bare for den del av tapet som blir henført til de farer forsikringen omfatter.
….
Bestemmelsen tilsvarer den frie fordelingsregelen som ble innført i 1930. Den er verken endret eller spesielt kommentert i forbindelse med at Planen gikk fra å være en norsk til en nordisk plan i 2013. Derimot er den grundig kommentert i revisjonen av 1964. Komiteen peker på at en hovedårsaksregel er rettsteknisk heldigere enn en fordelingsregel fordi man kan bygge på tidligere avgjørelser av lignende typetilfelle, men at dette hensynet måtte vike for andre hensyn.(8)Motiver 1996 s. 52. Det ble fremhevet at man ved fordelingsregelen oppnår et «riktig» forhold mellom premie og dekning ved at assurandøren ikke blir holdt ansvarlig for virkningen av årsaksfaktorer som ligger utenfor forsikringens dekningsfelt. Også rettferdshensyn ble anført for slik løsning: Sikrede har betalt premie for dekning mot visse risikofaktorer, og har ikke noe rimelig krav på dekning mot andre faremomenter.(9)Motiver 1996 s. 52, Wilhelmsen/Bull s. 118. Dette hensynet gjaldt også ved samvirke mellom objektive risikofaktorer og sikredes subjektive forsømmelser, men her ble det i tillegg anført preventive hensyn.(10)Motiver 1996 s. 53.
Det er lite rettspraksis om fordelingsregelen i perioden fra 1964 frem til i dag. Dette kan tyde på at rettstekniske hensyn er mindre viktig og at regelen fungerer godt i oppgjørspraksis.(11)Slik Motiver 1996 s. 52, se også Brækhus/Rein s. 261.
For samvirke mellom krigsfare og sjøfare har man derimot valgt en modifisert hovedårsaksregel i § 2-14:
§ 2-14. Samvirke mellom sjøfare og krigsfare
Hvis tapet er forårsaket ved et samvirke mellom sjøfare, jfr. § 2-8, og krigsfare, jfr. § 2-9, skal hele tapet ansees forårsaket av den faregruppe som har vært dominerende årsak. Hvis ingen av faregruppene fremtrer som dominerende årsak, skal begge faregrupper ansees å ha øvet like stor innflytelse på tapets inntreden og omfang.
I denne situasjonen ga Plankomiteen i 1964 slipp på fordelingsregelen og den strengt rettferdige balansen mellom premie og dekning. Bakgrunnen var som nevnt den store prosesshyppigheten under andre verdenskrig og behovet for en rettsteknisk enklere regel. Samtidig viste det totale skaderesultat, som var på ca. 36,6 millioner kroner fordelt på ca. 100 saker, en tilnærmet likedeling mellom de to assurandørgruppene. Det ble antatt i 1964 at en mer skjematisk fordelingsregel langt på vei ville føre til samme økonomiske resultat på en enklere og billigere måte.(12)Motiver 1996 s. 55, se også Brækhus/Rein s. 260, Selmer s. 250. Denne oppfatningen ble delt av Plankomiteen i 1996 og er videreført i senere revisjoner. Selv om man her har prioritert rettstekniske hensyn, bygger bestemmelsen derfor på en omfattende statistikk som indikerer at forholdet mellom premie og risiko er ivaretatt i bred forstand selv om man i enkeltsaker kan få et avvikende resultat.
4.2.3 Årsakssammenheng i engelsk sjøforsikring
I engelsk sjøforsikring er spørsmålet om samvirkende skadeårsaker regulert i MIA § 55 (1) Included and excluded losses.
(1)Subject to the provisions of this Act, and unless the policy otherwise provides, the insurer is liable for any loss proximately caused by a peril insured against, but, subject as aforesaid, he is not liable for any loss which is not proximately caused by a peril insured against.
Som årsaksregel kan bestemmelsen sammenlignes med hovedårsaksregelen i den forstand at man peker ut en årsak – «the proximate cause» – som avgjørende for hvilken av flere samvirkende årsaker som skal tillegges relevans, slik at andre mulige årsaker bli irrelevante. Den engelske regelen åpner ikke for fordeling mellom flere samvirkende årsaker.
Fremgangsmåten med en enten/eller løsning får som nevnt også større betydning i engelsk sjøforsikring fordi den er kombinert med et named perils prinsipp.
Sammenlignet med Planens regler har man her prioritert rettstekniske hensyn fremfor et rimelig/rettferdig forhold mellom premie og ansvar. Hvor rettsteknisk heldig regelen er kan likevel diskuteres. Det er en omfattende rettspraksis om bestemmelsen og det er vanskelig å utlede kriterier for anvendelsen.(13) Se nærmere Jonathan Gilman et.al, Arnould: Law of marine insurance and average, 19 ed. Lnd. 2018, s. 1035 flg.