2.2 England
Internasjonal sjøforsikring er tradisjonelt dominert av engelske vilkår. I England er sjøforsikring regulert delvis av lovgivning, delvis av kontraktsvilkår. Lovgivningen består først og fremst av Marine Insurance Act 1906 (MIA), som kodifiserte klausuler i markedet på begynnelsen av 1900-tallet. Denne loven inneholder bl.a. regler om opplysningsplikt og såkalte «warranties» i forsikringsavtalen. Disse reglene er meget strenge mot rederiet og internasjonal kritikk(1) Se nærmere Trine-Lise Wilhelmsen, «Harmonization of marine insurance – current development in the light of past experience», Il Diritto Marittimo 2010 (II): 1179–1201. førte til en ny Insurance Act i 2015 (IA) med mer nyansert regulering. IA omfatter også sjøforsikring, men her er den i hovedsak deklaratorisk. Partene kan avtale strengere løsninger såfremt disse er klare og sikrede er informert om dem.(2)Nærmere, se Wilhelmsen/Bull s. 34.
De engelske sjøforsikringsvilkårene er ensidig utformet av assurandørene og ikke fremforhandlede. De viktigste standardvilkårene for havgående skip er «Institute Times Clauses – Hulls» (ITCH). De første ITCH er datert 1983, og dekker ca. 75 % av markedet. En ny versjon av ITCH ble publisert i 1995, men disse blir visstnok lite benyttet. Begrunnelsen er at rederiene er konservative og holder fast ved vilkår de kjenner og er komfortable med, og at partene også er skeptiske til vilkår som ikke har vært testet i rettssystemet.(3) Wilhelmsen/Bull s. 34.
Den internasjonale kritikken mot MIA og engelsk sjøforsikring førte også til et nytt sett forsikringsvilkår, International Hull Clauses i 2002. Disse ble revidert i 2003. For de problemstillingene som omtales her er det ikke store forskjeller mellom ITCH og IHC. Her er det i første rekke referert til IHC 2003 (IHC) som det mest moderne klausulsettet, men også til ITCH 1983, som er mest brukt.