1 Innledning
Temaet for denne artikkelen er Planen som Nordisk Plan – forholdet til konkurrerende produkter, særlig engelske vilkår. Artikkelen inngår som del av et seminar med hovedtema Norden i verden – rettsenhet og rettulikhet, hvor sjøforsikring er gitt overskriften Norden og sjøforsikring. Mange nordiske kontrakter innenfor sjøretten har utgangspunkt i engelske kontrakter og/eller kontraktstradisjon, og andre bærer stadig større preg av en tilnærming til engelsk kontraktstenkning. Dette gjelder også den delen av sjøforsikring som betegnes P&I forsikring og dekker rederienes erstatningsansvar knyttet til driften av det skipet som er forsikret. For andre rederiforsikringer, dvs. kaskoforsikring, tidstapforsikring, byggeforsikring og forsikring av off shore innretninger, kan man ikke se en tilsvarende utvikling. Disse forsikringene er regulert i Nordisk Sjøforsikringsplan 2013, som igjen bygger på Norsk Sjøforsikringsplan 1996 Versjon 2010. Selv om planen i dag er «Nordisk», er den derfor både i form, struktur og innhold en videreføring av den tidligere norske planen, uten å ta hensyn til tidligere danske, svenske og finske materielle løsninger. Det må likevel være riktig å si at det er en plan som bygger på en etablert nordisk forsikringsrettstradisjon, særlig gjennom de felles nordiske forsikringsavtalelovene 1927–1930. Det er lite innslag av engelsk sjøforsikringsrett.
Det er flere grunner til at man i Planen har beholdt og rendyrket det nordiske. En grunn er at Planen har lang tradisjon som fremforhandlet standardavtaleverk hvor alle interesserte parter deltar i prosessen. I løpet av de 150 årene Planen har vært benyttet har man utviklet en systematisk planprosess med større revisjoner og kontinuerlig vedlikehold som ser ut til å fungere. Resultatet er en balansert og dynamisk sjøforsikringskontrakt som tilpasses den rettslige, teknologiske og økonomiske utviklingen og som tar hensyn til både selskapenes og rederienes endringsbehov. Dette er nærmere omtalt i foredraget til Nicolas Wilmot og blir ikke utdypet videre her, men gir en viktig forklaring på at man har holdt på det nordiske særpreget i disse kontraktene. Det er flere land som opererer med fremforhandlede sjøforsikringskontrakter, men ingen andre kontrakter som har så lang tradisjon, så stor utbredelse og inneholder en tilsvarende omfattende regulering.
En annen grunn er at forsikringskontrakten sammenlignet med andre kontrakter er spesiell fordi kontrakten ikke bare regulerer gjennomføringen av en avtale knyttet til en vare eller tjeneste, men også beskriver innholdet i selve tjenesten. Forsikring er overføring av risiko mot en premie. Risiko er ingen fysisk gjenstand og heller ingen tjeneste i seg selv. Finansieringen av risikoen er en tjeneste bestående i å stille midler til disposisjon når risikoen utløses, men risikoen må defineres i kontrakten. Kontrakten og produktet blir dermed sammenfallende og innholdet i kontrakten blir gjenstand for internasjonal konkurranse på en helt annen måte enn for andre typer av kontrakter. Dette er en hovedgrunn til at man aldri har klart å harmonisere vilkårene for de typer sjøforsikring vi her snakker om.(1)Se nærmere Trine-Lise Wilhelmsen og Hans Jacob Bull, Handbook on Hull insurance, 2 utg. 2017 (Wilhelmsen/Bull) s. 32–33, Trine-Lise Wilhelmsen, Nordisk Plan 2013 – Internasjonal harmonisering eller nordisk renessanse, MarIus 2013 (417) s. 155–160. Selskapene er ikke interessert i harmonisering av det produktet de selger. Dessuten er beskrivelsen av risikoen nær knyttet til den rettslige reguleringen av forsikring i det enkelte land.(2) Se nærmere Trine-Lise Wilhelmsen, «The marine insurance system in Civil Law Countries – Status and problems», MarIus nr. 242, s. 15 flg, (Wilhelmsen 1998), «Issues of marine insurance. Duty of disclosure, duty of good faith, alteration of risk and warranties in the civil and warranties in the civil law countries», SIMPLY Scandinavian Institute Yearbook of maritime law 2000, s. 239–292 og «Issues of marine insurance. Duty of disclosure, duty of good faith, alteration of risk and warranties», SIMPLY Scandinavian Institute Yearbook of maritime law 2001, s. 41–169 (Wilhelmsen 2001). Også dette gjør harmonisering vanskelig.
En tredje grunn gjelder særtrekk ved den materielle reguleringen i Planen. I utgangspunktet er det store forskjeller mellom reguleringen i Nordisk Plan og særlig de engelske sjøforsikringsreglene. Noen stikkord er regulering av hovedlinjer vs. bruk av kasuistikk, hensynet til rimelighet og rettferdighet vs. rettstekniske enkle løsninger og betydningen av planprosessen i form av kontinuerlig interesseavveining for å sikre en balansert og dynamisk kontrakt. Dette blir omtalt nærmere nedenfor.
Innledningsvis gis det en oversikt over det aktuelle rettskildebildet. Hovedvekten legges på forholdet til engelske vilkår, men også de franske vilkårene omtales i enkelte sammenhenger.