3 Nordisk priserett
De nordiske landenes forhold til priseretten i dette bildet kan antagelig best karakteriseres som ambivalent. Både Sverige og Danmark-Norge utstedte kaperkommisjoner som virkemidler i egen krigføring. I den store nordiske krig på begynnelsen av 1700-tallet var kapervirksomhet en integrert del av sjøkrigen mellom de nordiske landene.(1)Se Ola Teige, ‘Kaperfarten i Norge under den store nordiske krig, 1709–1720’ Sjøfartshistorisk årbok (2010) s. 7–128. Både den svenske og den danske kongen utstedte også egne reglementer for kapervirksomheten. På denne tiden virker det som man særlig var inspirert av nederlandsk priselovgivning og priserett. Illustrerende for den nederlandske innflytelsen er en del ord og uttrykk som har gått inn i dagligtalen. Et eksempel er uttrykket lurendreier og lurendreieri, som visstnok var det nederlandske, priserettslige uttrykket for et fiendtlig skip som utgir seg for å være nøytralt.(2)Ibid. s. 24.
I Norge var det særlig på Sørlandet og i Oslofjorden at kapervirksomhet var en stor geskjeft. En av dem som fikk føle på norsk kapervirksomhet på Sørlandskysten var den senere amerikanske presidenten John Quincy Adams. Under sjøreisen fra USA da han var på vei til å bli ambassadør i St. Petersburg ble skipet han var på kapret og bragt til Kristiansand. I dagbøkene sine forteller han om at mens han var i Kristiansand oppdaget han at det også lå 36 andre kaprede amerikanske skip i byen, med 400 amerikanske sjøfolk om bord.(3)Tønnessen (1955) s. 191. I prinsippet var dette litt ugreit, siden USA var nøytralt i krigen, noe som kunne tyde på at heller ikke den norske priserettspleien alltid var helt i samsvar med folkerettens krav.
I det internasjonale bildet er det likevel som representant for og forsvarer av nøytrale rettigheter at Norden særlig har hatt en stemme. To sentrale danske forfattere, som også fikk internasjonalt ry, er de to jusprofessorene Hübner og Schlegel.(4)Se særlig Ola Mestad, ‘Schlegel mot Sir William Scott i 1800: Schlegels internasjonale priserettsstudie’ i Ola Mestad (red.), Frihetens forskole: professor Schlegel og eidsvollsmennenes læretid i København, Pax Forlag, 2013; og Nora Naguib Leerberg, The legal politics of neutrality in the Age of Privateering: Martin Hübner’s law of neutrality and prize, Dreyer Akademisk 2015. Begge ble i sin samtid oppfattet som de kanskje fremste forsvarere av nøytrales rettigheter i priseretten. I en amerikansk høyesterettsdom fra 1815 ble de to sammen omtalt som «the champions of neutrality».(5)The Nereide, 13 US 388 (1815), jf. Mestad (2013) s. 321–322. Det var i og for seg ingen grunnleggende uenighet i datidens folkerett om at nøytrale skip og last hadde krav på beskyttelse. Det som var samtidens store stridstema var derimot om skipets nøytralitet også beskyttet lasten. Her hevdet Hübner og senere Schlegel prinsippet om fritt skip – fri last, som de fremste forsvarere av dette prinsippet internasjonalt.(6)Se Grewe (2000) s. 375, som særlig fremhever Hübner. Særlig engelske jurister hevdet derimot at fiendtlig last om bord på nøytrale skip var god og lovlig prise. Det var dette som var stridstemaet i the Maria, som Schlegel kritiserer i sin avhandling.
Den posisjonen de nordiske juristene inntok som nøytralitetens forsvarere er naturligvis ikke helt uten sammenheng med at dette samstemte med nordiske interesser. I de mange krigene som fant sted i siste halvdel av 1700-tallet var de nordiske landene antagelig de viktigste og mest konsekvent nøytrale handelsnasjonene i Europa. De inngikk også i de såkalte væpnede nøytralitetsforbundene med Prøysen og Russland på 1700-tallet, som var ment å forsvare nøytraliteten.(7) Se Carl Jacob Kulsrud, Maritime Neutrality to 1780: A History of the Main Principles Governing Neutrality and Belligerency to 1780, Little, Brown & Co. 1936.
Dette gjør at tidsånden i Norge og Norden rundt begynnelsen av det vi kaller kapertiden i Norge i utgangspunktet er reservert. Den erfaringen man har med priserett er som nøytrale handels- og skipsfartsnasjoner som lider under prisetaking og restriksjoner på handel. Og i tillegg til dette er vi på denne tiden, særlig i Norge, i tidsånden og strømningene som leder frem til Grunnloven i 1814 med fokus på individuelle rettigheter og begrenset statsmakt.
Et godt uttrykk for dette finner vi hos den unge juristen Christian Krohg. Han er mest kjent for sin senere rolle rundt og i tiden etter 1814, men i sine forelesninger over folkeretten fra 1803 skriver han også om individuelle rettigheter og priserett. I en passasje som åpenbart må være inspirert av Rousseau skriver han blant annet følgende:
«Krig føres mellom stat og stat. Den begyndes ikke efter de enkelte private undersaatteres vilje (…) At betragte en Nations enkelte medlemmer, som Gienstand for ringeakt blot fordi Nationen er vor fiende, er en handlemaade, hvortil der ingen retfærdighetens Grund findes. Krigeren forsvarer fædrenelandet, men den fiendtlige krigsmand, der angriber ham, er ei hans personlige uven »(8)Christian Krohg, Forsøg til en Ledetraad ved Forelæsninger over Folke-Retten, Oslo 1803, s. 171–172.
De rettslige konsekvensene av dette for Krohg er at den alminnelige eller naturlige folkerett forbyr å «overfalde angripe, eller mishandle private og vergeløse borgere af den fiendtlige stat, så længe disse forholder seg fredelig.»(9) Ibid. s. 181. Og videre fremholder han at «denne indskrænkning finder ogsaa i almindelighed sted med hensyn til saadanne personers eiendom.»(10) Ibid. Men samtidig anerkjenner også Krohg, dog uten synderlig begeistring at det av «den positive folkeret» følger visse unntak fra denne regelen, «forsaavidt som den tillader at fiendtlige staters handelskip som antreffes på sjøen kan anholdes opbringes, og prisedømmes.»(11) Ibid. Men for å stå under folkerettens beskyttelse må de enkelte kapere selv sørge for å ikke overtre folkerettens regler. Skjer dette, skriver han, «da kunne de Skyldige ei allene vente at straffes haardt av deres egen Regjering, men ogsaa af andre Nationer at behandles som ulovlige fiender og søerøvere».(12) Ibid. s. 195.
I 1807 var imidlertid Danmark-Norge alliert med Napoleon mot England. Ett år tidligere hadde den engelske marinen begått det såkalte flåteranet på havnen i København, som langt på vei hadde desimert den dansk-norske marinen. Danmark-Norge må i denne situasjonen ty til andre midler for å ramme engelsk handel, og det man tyr til er priseretten og kapervirksomhet. Det er nesten 100 år siden sist, men igjen blir det utstedt kaperkommisjoner, og en livlig og omfattende kapervirksomhet brer om seg på den norske sørlandskysten.(13)Tønnessen (1955).
Dette skjedde ikke uten diskusjon, for som allerede antydet var det mange i juridiske og politiske kretser som både hadde juridiske og moralske anfektelser mot kapervirksomhet. Dette gjaldt også de som selv hadde eierinteresser i virksomheten og som forsvarte den. Grev Wedel Jarlsberg, som selv hadde andeler i kapervirksomhet, skal for eksempel ha bemerket om dette: «den enhver fedrelandsvenn så naturlige uvilje over dette skjendige røveri som forderver nasjonens moralitet, dreper all industri og skaper en skadelig luksus.»(14)Ibid. s. 453–454. At kapervirksomheten ikke ble ansett helt juridisk og moralsk uproblematisk ser man også i de flere nokså omfattende og til dels panegyriske forsvarsskrift for å ta opp kaperfart mot nettopp England –«det troløse Albion».(15)Ibid. s. 37–38 Far og sønn Falsen – Enevold og Christian Magnus, var blant dem som kastet seg ut i et heftig forsvar av kapervirksomhet. I bladet Tiden skrev blant annet Christian Magnus Falsen om hvordan det var «mer umoralsk å sitte hjemme og lese lærde avhandlinger om kaperiets uoverensstemmelse med folkeretten, enn å bruke den eneste måte å føre krigen på som fiendene har levnet oss.»(16)Ibid. s. 42 Han var senere også involvert i kapervirksomheten både som prisedommer og som kaperreder. Jacob Aall, en annen kjent Eidsvollmann, hadde derimot moralske anfektelser, men involverte seg i virksomheten, angivelig av økonomisk nød.(17)Ibid. s. 43.
Den som likevel utviklet det mest omfattende juridiske forsvaret av virksomheten var antagelig Løytnant Wincents Sebbelow, som også senere gjorde seg bemerket ved å utarbeide et grunnlovsutkast til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og som stortingsrepresentant. Gjennom en folkerettslig avhandling ga han en forholdsvis inngående rettslig begrunnelse for kaperiets lovlighet i den aktuelle situasjon.(18)W. Sebbelow, Om Kapere og Priser, Kristiansand 1808. Det som er mest interessant med denne avhandlingen er nok hvor inngående forsvaret for lovligheten av virksomheten er, at den var begrunnet i den aktuelle situasjon som en form for gjensidighetshandling mot England, og hvordan han også bestrebet seg på å begrunne hvordan de enkelte engelske skipene og handelsfolkenes individuelle rettigheter ikke stod i veien for kaperiets lovlighet.